Blogg

Hvordan kommunisere selvmord?

november 18, 2014

Kommunikasjon har mye å si for selvmordsstatistikken. Med riktig innhold kan vi redde liv. På samme måte kan feil innhold føre til fatale konsekvenser.


Innlegget er opprinnelig publisert på PRprat.no, der jeg er fast blogger.


Dette semesteret har jeg et fag som heter Kampanjestrategier på skolen. Blant de 750 sidene jeg har i pensum er det spesielt åtte sider, med et tungt og alvorstynget budskap, som har fanget min interesse. Sidene handler om selvmord og hvordan prinsippet om sosiale bevis påvirker selvmordsstatistikken.

Sosiale bevis

Prinsippet om sosiale bevis sier at vi avgjør hva vi mener er riktig, ved å finne ut hva andre mennesker synes er riktig. Dette gjelder spesielt når vi bedømmer hva som er riktig oppførsel: Vi anser en oppførsel som riktig i den grad vi ser at andre oppfører seg likedan.

Med kunnskap om dette kan vi jobbe strategisk for økt oppmerksomhet rundt en kampanje eller en merkevare, og det er absolutt interessant. Men hva har sosiale bevis å si for menneskers tanker om liv og død?

Mediene har et enormt ansvar

En sosiolog ved University of California har forsket på sosiale bevis i selvmordssammenheng, og viser til det som kalles «Werther-effekten». For over hundre år siden ble det publisert en roman som handler om hvordan en ung mann ved navn Werther begår selvmord. Forfatteren fikk umiddelbar berømmelse for boken, men den startet også en bølge av liknende selvmord i hele Europa. Phillips har sporet denne effekten frem til vår tid og resultatet er slående: Antall selvmord øker dramatisk etter et førstesideoppslag med en selvmordshistorie, og effekten synes å være sterkest i de områdene der saken har fått stor publisitet. Antall mennesker som dør i flykrasj med rutefly øker også med 1000 prosent etter selvmordshistorier med høy publisitet. Det virker helt absurd, men leser du forskningen selv så gir det mening.

I en av Philips’ studier fra USA i perioden 1947 – 1968 kommer det også frem at det i gjennomsnitt var 58 flere mennesker enn vanlig som tok livet sitt i løpet av de to første månedene etter hvert førstesideoppslag om selvmord. Likevel er det noe som kanskje overrasker meg i enda større grad: Forskningen til Philips viser også at graden av identifikasjon var ufattelig sterk. Når en historie om en ung persons selvmord ble publisert var det unge mennesker som endte livet sitt i ettertid, og når historien dreide seg om en eldre persons selvmord fikk det tilsvarende effekt på eldre.

Identifikasjon er et viktig nyhetskriterie, men i saker som dette kan det gå fryktelig galt.

Siden Philips’ studie er det gjort over 50 undersøkelser av imiterende selvmordsatferd i flere land, og disse kommer frem til det samme: Medienes omtale av selvmord kan i høyeste grad føre til at flere ender livet sitt.

Positiv trend

Vi vet at valget hver enkelt nyhetsredaksjon tar vedrørende vinkling og innhold i en selvmordsak kan være helt avgjørende for mange menneskeliv. Blir informasjon håndtert feil kan det få fatale konsekvenser. Forsidesaker om selvmord har tatt liv – vi ønsker ikke at det skal skje igjen.

Norsk presse går frem som et godt eksempel på hvordan medier bør håndtere dette temaet. Jeg vil påstå at vi nå er vitne til en positiv trend der selvmord blir løftet frem på riktig måte. Kronikken til Lene Malin i høst ble lest av mange, og kan nok ha ført til at noen der ute stanset opp og revurderte valget om å ende sitt eget liv.

Lene Marlin, selvmord, kommunikasjon

Filmen «LEVE» er også et godt tiltak for forebygging av selvmord. Skal vi tro prinsippet om sosiale bevis bør denne videoen påvirke «målgruppen» i riktig retning. Unge mennesker som kan identifisere seg med disse vil kanskje tenke «hvis hun klarte seg, så skal jeg også klare meg». Flere norske medier delte denne videoen i høst og det ble jeg oppriktig stolt over.

Forankret i Vær Varsom-plakaten

Da jeg leste saken om Odin på 13 år som valgte å ende livet sitt etter mange år med mobbing, var jeg hele tiden redd for at selvmordsmetoden skulle bli beskrevet i artikkelen. Da jeg kom til siste setning pustet jeg lettet ut og tenkte at her har redaksjonen i VG tatt mange gode valg. Tittel og ingress setter mobbing på dagsordenen samtidig som selvmord ikke blir glorifisert. Redaksjonen har nok gått etter sømmene i punkt 4.9 i vær varsom-plakaten her.

Hva kan PR-folk gjøre?

Som enkeltpersoner har vi et ansvar for våre medmennesker. Som kommunikatører mener jeg vi har et ansvar for å bidra med vår kunnskap om påvirkning og formidling. Klarer vi å lage en kampanje som senker selvmordsstatistikken en gang for alle?

På verdensbasis er det omtrent 1 million mennesker som ender livet sitt hvert år. I Norge er antallet om lag 500. Vi har en lang vei å gå.

La oss fortsette kampen

I hvilken grad vi kommuniserer selvmord, og hvordan vi gjør det, er utslagsgivende. Er det noen der ute som vil sette seg ned med meg og drodle rundt ideer til en kampanje? Kall meg gjerne naiv, men jeg oppfordrer i hvert fall til diskusjon om hva vi som PR-folk kan bidra med. Jeg tror nemlig vi kan få til noe bra sammen.

Til slutt vil jeg for øvrig anbefale alle å lese boken «Påvirkning – Teori og praksis» av Robert B. Cialdini. PR-nerd eller ei – denne boken har alle godt av å lese!

 

 

Du vil kanskje også like

Leave a Comment